Var neste ikke til å tro! Fant frem sykkelen i går og gledet meg vilt til sesongdebuten. Kjente at motivasjonen og suget etter landeveien var der.
Nypusset og blank sykkel - riktig lufttrykk i dekkene og en kropp som er gjennomsnittlig trent og forberedt til årets sesong. Jeg har tom investert tid og penger på spinning hos Elixia (noe jeg egentlig en stor motstander av) - men tenkte jeg måtte legge forholdene til rette for årets sesong.
Setter meg på og tråkker de første meterne i ren lykkerus - men hva f.... dette kjennes bare helt feil. Sykkelen vingler hit og dit og styret og kroppen henger ikke med. Nybegynnerfeil tenker jeg - gi meg et par meter til så har jeg kontroll...
Kjører avgårde i ufattelige 26 km/t og kjenner at beina og låra ikke er med i det hele tatt. Elixia - jeg føler meg snytt og skjønner at jeg er lurt. Den barnetreninga dere ga meg i vinter har ikke gitt resultater i det hele tatt. Det er ikke en eneste av de musklene jeg nå tråkker med som responderer spesielt bra.
Det går smått på svingete flate veier. Kjører utover blant sossene på Snarøya - ikke har de feid - og det står biler over alt - i veien for meg. De to tre bakkene - som er noe å skryte av - er et mareritt og jeg må ned på mellomste skiva foran og tredje krans bak. Ikke veldig imponerende - det er barnebakker og barnegir vi snakker om her...
Bare en ting å gjøre - sørge for å se bra ut - late som jeg er proff og trå som f.. .i utforbakkene og hvile i motene og late som jeg trener rolig langkjøring... Forsmedelig....
Når jeg tenker meg om tror jeg egentlig at jeg hadde samme følelsen i fjor ved sesongdebuten - men uten Elixia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar