Trist

Vanskelig det her - når noen dør unge enten årsaken er sykdom, naturlig død eller andre grunner. Det slår meg at man blir mer bevisst slike hendelser når man eldes og selv har erfart.

Man tenker ikke noe over dette før en eller annen man kjenner faller fra av ulike grunner. Noen tar sjanser og forulykker i trafikken, under klartring, i tjeneste for forsvaret eller andre tragiske hendelser. Noen velger utganger som er helt uforståelig og enda mer uforståelig når de er "unge" - relativt sett.

Det kom som et sjokk  når det i dag ble meldt at Knut Thorbjørn Eggen var funnet død i sitt hjem. Jeg vet ikke hva som er årsaken - men det høres rart ut når man ikke omtaler den. Det kan ha vært så mye og kanskje orket han ikke kampen pga en eller annen angst. Da blir det bare enda tristere og helt forferdelig at man ikke kunne hjelpe.

I dagens Aftenposten - nettavisen står følgende - sitat: "

Sykdom

Samtidig med sin lange karriere innen fotball har Eggen slitt med psykiske problemer, noe han har vært åpen om. Blant annet sto han over cupfinalen i 1988 grunnet sykdommen.

Han holdt mange foredrag om sin sykdom, og møtte stor anerkjennelse for sin åpenhet om temaet." Sitat slutt.

Det er farlig å tolke, men jeg tenker at det er en sammenheng her og det er bare trist og forferdelig at det gikk så langt.

Personlig kjenner (har erfart) jeg til noen slike tragiske hendelser. Man forstår at de er syke og at de trenger hjelp, men man kan ikke hindre de som virkelig vil. Likevel, i mitt hode tror jeg at de fleste ikke ønsker denne utgangen, men trenger hjelp. Det gjelder bare å se når og sette inn den riktige hjelpen. Jeg er ingen ekspert og psykologien kan sikkert gi flere og mere presise beskrivelser og svar på hva man kan og bør gjøre. Jeg tenker at det handler i mange tilfeller om å bry seg, ta signalene og sørge for at den som trenger hjelp får hjelp til å endre på tankene sine.