Enhver trenger gode trenere og støttespillere for å kunne lykkes, utvikle seg, realisere seg, nå målene sine. Vi trenger alle noen helter og rollemodeller som tilsammen gjør at vi er i stand til å løse problemer på egenhånd :-)
Bak enhver suksess ligger det timesvis av trening, enkelte påstår at man trenger et sted mellom fem og titusen timer for å bli god i noe. Det sier seg selv at det kommer til å gjøre vondt. Man fikser ikke det uten litt motgang.
For noen år siden jobbet jeg i en bransje som gjorde at jeg kom i kontakt med trafikkskadde. Den personen jeg møtte hadde - kort fortalt: vært på fylla med tre kompiser en fredag kveld og våknet tre måneder senere på sykehus. Historien han fortalte var sterk og gripende - fra å være en ung mann på noen og tyve til på et øyeblikk å havne i rullestol. De var tre i bilen - en døde, en var lam fra nakken og ned og måtte ligge resten av livet, mens han jeg snakker om havnet i rullestol. Han var en cm fra å havne i samme situasjon som han som måtte ligge resten av livet. Jeg skal ikke gå inn på alle ulempene og konsekvensene med å sitte i rullestol. Det som er interessant er hvordan han kom tilbake og hvorfor? Etter et lengre sykeleie havnet han som alle andre trafikkskadde på Sunnås for gjenopptrening. Med ti timers trening hver dag var han etter et par måneder (kan hende jeg husker feil her) i stand til å kunne løfte en gaffel igjen - og det føltes som en utrolig seier som han selv sa. Og sånn fortsatte det.
Når jeg møtte ham satt han i rullestol, kjørte bil og bodde i egen leilighet, men med hjemmehjelp. Enkelte funksjoner ville aldri komme tilbake og en av de første tingene han hadde spurt om var om det var mulig å få barn - noe som ikke kunne skje...i følge ham selv. Det var jo ikke noe som virket...Fremtidsutsiktene var ikke spesielt gode og alt innvendig gikk på halv tolv - som han uttrykte det - med den konsekvens at han sannsynligvis ikke ville leve så lenge - kanskje noe ut i førtiåra. Han var 36 når jeg møtte han...Jeg lurte alltid på motivasjonen for å orke å trene så mye som ti timer hver dag i det uendelig og med nesten usynlige fremskritt.... Jeg fikk meg aldri til å spørre om hvorfor - men tenker at vi som mennesker har en sterk livskraft og vi vil alltid kjempe selv om utsiktene er dårlige. Men man er helt avhengige av gode hjelpere og motivatorer i tillegg til at man må ønske og ville dette sterkt nok selv. Hjernen og kroppen trenger trening og utfordring slik at hjernecellene utvikles og man lykkes og blir god i noe.
Det er lett å se at toppidrettsutøvere har denne driven - men ingen skal si at de ikke har slitt (eks Petter Northug - en Bjørn Dæhlie) for å nå målet. For noen tipper det tom over (Contador) og man ofrer i overkant mye for seieren.
Tilbake til de fem til titusen timene som jeg nevnte innledningsvis. Tenk bare hvilket ansvar man har som foreldre nå man skal bidra til barnas læring - man er heltene deres og rollemodellene. Man skal hjelpe dem til å gjøre gode valg, treningen deres må være noe styrt men oxo lystbetont. Det er lett å kanskje tenke at skolen fikser dette - bidrar til at mitt barn klarer seg osv, og et stykke på vei er det riktig, men som i alle andre sammenhenger trenger de heltene sine for å lykkes :-) Så for dere som har en, to, tre, fire eller flere - gled dere til timer med hygge, slit, oppturer, nedturer - men husk at tidlig innsats garantert bedrer resultatene :-)
Jeg sier ikke nå at alt må starte tidlig, men for å lykkes og bli god kreves at man investerer i innsats, trener og trener og utfordrer seg selv :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar