La oss formatere den...

Grunnet problemer med nevnte mobil i går ble det ingen skitur i dag. Måtte innom jobben for å få løst problemet.

Brukerstøtten på jobben er verdens beste, men de kom ganske raskt til samme konklusjon som meg. Denne moben er så "syk" at den ikke lar seg reparere, så vi blir nødt til å formatere den. Hva sa jeg, men da mister jeg jo alt.... Jepp, det kan du si.... Sånn er det bare... Ikke første gang heller og kjipt med de bildene som bare forsvant kan du si....

Men samtidig slår det meg, det kunne jo vært greit for oss mennesker å bare formatere oss selv innimellom. Det hadde gjort det ganske lett å fortsette, blit kvitt alt vi ikke ønsker på noen sekunder, for aldri mer å huske det igjen.... Men det er jo netttopp derfor vi er litt anderledes. Vi bør og skal oppleve litt smerte iblant, vi bør og skal huske den og vi bør og skal kvitte oss med den når vi er klar for det. Det er måten å gå videre på. Det er måten vi lever på.

Tenker på de fra 22. juli, programmet som ble vist på NRK i går med intervju av far og stefar. Det var sterkt å høre en far si og gi de karakteristikker som han gjorde av sin sønn. Vanskelig å sette seg inn, vanskelig å forstå og umulig å tenke tanken at man skal se på barnet sitt som et misfoster, en man aldri kan tilgi, en man aldri lenger kan akseptere og man må leve med at det er ens eget barn. Det må gi skyldfølelse, hva kunne jeg gjort for å unngå dette. Hvorfor så jeg det ikke komme. Hvorfor, hvorfor, hvorfor - rekken av spm er uendelig, men det hjelper neppe å gruble - man må bare vente på svarene.

Det er alltid noen som har det verre og tyngre enn en selv, og tiden som de etterlatte går inn i nå blir helt sikkert tung, forferdelig, vanskelig, fylt av umenneskelig smerte, lengsel, grubling osv. Det vanskelig om ikke umulig å forstå eller skjønne hva de nå skal igjennom. Jeg håper de finner måte å takle det på, en måte som gjør at de finner noe glede og livslyst opp i all sorgen i denne høytiden vi går inn i.