"Skityven"

Skjønner jeg er blitt "gammel" siden jeg skriver og husker denne historien, men den er likevel verdt å nevne.....

Tror det var på slutten av åttitallet, jeg var vel 22-23 og søs16-17. Hun og Bente Skari var harde konkurrenter i skiløypa og Nittedal hadde et av de beste jr lagene i Norge. Av og til tok jeg meg tid til å bli med på skirenn for å heie, være sekundant og altmulig mann. En ganske hyggelig og ålreit oppgave egentlig.

Fadern var alltid med og hadde ansvar for prepp av ski og smøring. Smøring var viktig den gang, da skøytingen var i sin spede barndom. Fadern var ikke det eneste ivrige opphavet, også faren til Bente, den ganske så meriterte Odd M. smurte ski så det grein etter. Her ble ingenting overlatt til tilfeldighetene. Jentene hadde jo kun en oppgave og det var å vinne (her smører jeg ganske tjukt på - men det er vel naturlig siden man snakker om opphavets innsats - tror de fleste kan se det for seg likevel...).

Intet unntak denne dagen. Det var passe kaldt, et sted mellom 4-7 grader slik jeg husker det. Mao blå ekstra eller noe i den duren. Jeg testet litt ski og ga tilbakemelding om at de funket bra ute i sporet.

Søs var ganske spent og som vanlig ble temperaturen skrudd opp. Ikke at hun tok det ut på oss, men det var tydelig at hun var i konkurransemodus.

Jeg tuslet ut i løypa for å være tidtaker og fant en bakketopp der alle stod for å sekundere. Jentene kom på rekke og rad, i god fart. Bente passerte, hun ledet, et par tre andre ganske tett på hennes tid, men ingen foran. Bare søs manglet, men det varte og rakk og jeg skjønte ingenting. Stod vel og ventet en halv time eller noe sånt før jeg gikk tilbake.

I målområdet står en slukøret søs og pirker i snøen og en fly forbanna pappa (egentlig ikke forbanna men atskillig mer sint enn det som  var vanlig fra den kanten) og lurer på om jeg vet hva jeg har gjort. Nei...svarer jeg litt usikkert. Du har jo for f... tatt søstera dine sine ski! (Sorry, men inni meg kunne jeg ikke annet enn le). Hæ, sier jeg, det er jo ikke mulig. Det er jo mine ski...sier jeg og titter ned på et par litt for korte, men perfekte skøyteski. Fra fadern smeller det: Det er jo utrolig at du ikke har merket at du tok feil ski... Tja sier jeg, jeg gjorde jo ikke det..så da er det vel ikke så utrolig.... (jeg svarte ikke den, men tenkte det). Jeg sa vel ingenting annet enn beklager og stort mer kunne jeg ikke gjøre med det.

Jeg fikk til nød sitte på hjem eller kanskje jeg måtte haike med noen andre - husker ikke det helt. Stemningen var ikke spes god den kvelden kan du si.

På tross av "tjuveriet" - både Hanne og Bente tok senere sine gullmedaljer i orientering og langrenn. Min læring...jeg var en stund ganske nøye med å sjekke hvilke ski jeg tok på meg når jeg skulle ut og sekundere - gjorde aldri samme feilen igjen.

Til dere andre - det er lov å gjøre feil, som regel lærer man av dem og vokser på det. Og som Egil Søby en gang sa, det er jo bare ting og egentlig ikke så viktig i den store sammenhengen.....