De fleste har kjent på følelsen og motet har sviktet. Første gang du står på ti meteren og titter ned kjennes det uendelig høyt og langt ned. Første gang du skal kjøre ned en alpinbakke og du aldri har kjørt med slalomski før, det kjennes bratt og farlig. Første gang du skal konkurrere og du kjenner pulsen banke og slå som aldri før. Første jobbintervjuet ditt, første eksamen osv.
Du tenker og lurer og tenker, er jeg like god som de andre, tørr jeg kjøre ned, tørr jeg hoppe. Selvtilliten er ned mot null….
Kjente på den følelsen for et par år siden da jeg var med brodern til statene og skulle besøke min niese som var utvekslingsstudent der. Lenge siden engelsken ble praktisert daglig, du visste at du var blant de svakeste språklig sett.
Verst var det likevel når vi skulle introduseres for klassen hennes. Der satt noen og tjue high school elever, nysgjerrige på oss, hvem, hva osv. Vi stotret frem noen svar, men det var uvant kost å ikke mestre….på den måten man vanligvis gjør. Igjen en påminnelse om at språk er makt.
Som alt annet ligger dette i hodet. For å mestre må man tørre. Man må tørre å tenke at dette er noe jeg vil, noe jeg skal gjøre og noe jeg skal klare. I tillegg handler det om å visualisere, se for seg at man mestrer, klarer målet, løser oppgaven – alene eller sammen med andre.
I studietiden var jeg med i en gruppe som fokuserte akkurat på disse elementene. Vi satte oss noen klare, høye, men realistiske mål. Brukte de sterkeste sidene fra hver og en i de oppgaver som skulle løses – enten individuelt eller i team/gruppe. Vi ønsket alle det samme resultatet, selv om det tok noe tid å erkjenne, og gruppen ble utrolig sammensveiset basert på hvordan vi jobbet og hva vi jobbet med. En god kultur med tillitt og ønske og vilje om at alle skulle bli bedre, var mye av grunnlaget for suksess. Vi kan ikke si at det var enkelt, og det at man må prestere og mestre gjorde mye for sammholdet og suksessen.
Ambisjonsnivået sammen med målet ble lagt høyt, vi måtte strekke oss langt og etter hvert erkjenne at det krevde mer enn vi trodde når vi planla løpet.
Alle vet hvordan følelsen er når man har lykkes med noe – enten alene eller med gode venner/kollegaer eller andre. Man surfer på en bølge og går på en "rus" som bare varer og varer og man kjenner seg sterk og uovervinnelig. Fakta er jo noe annet, men likevel den følelsen er viktig å ta med seg.
I øyeblikket – når man har lykkes – oppleves ikke ”rusen” like stor, med det kommer nok av at man er for nært innpå resultatet. Man er glad, men ser ikke og kjenner ikke helt rekkevidden av prestasjonen.
Derfor burde egentlig feiringen og festen tas noen dager senere når man virkelig skjønner at man turte og at man mestret :-)
