Risiko - hvor går din grense...?

Har sittet med risikorapporter siste to døgn, er ganske fornøyd, og tenker at i risikoens beruselse bør jeg mene eller snarere si noe om dette på bloggen.

Når jeg tenker risiko er det etter følgende enkle (her ligger det moralske aspektet i bunn) definisjon:

• "Hvor langt er jeg villig til å gå før jeg stopper".

Det klassiske her er bilkjøring. Hvor fort, hvor mange forbikjøringer. Hva er sannsynligheten for å bli tatt og hva er konsekvensen. Litt sånn "fangenes dilemma".

Jeg lurer på hvor din grense går - du kan stille deg spørsmålet og se om du liker svaret.

For Talleraas og Stangeland var de villig til å gå ganske langt, men når de først skulle gjøre seg til kjeltringer (avhenger naturlig nok av domsresultatet) så var det for en latterlig liten sum. De burde gjøre som andre kjeltringer og kline skikkelig til.

De virkelig store kjeltringene vet jo at de uansett driver med høyrisiko  og derfor satser de alltid høyt.

Risiko handler ikke bare om s + h, det handler oxo om moral, etikk, holdninger, barnelærdom, folkeskikk. Det er som jr sier, hadde barna bestemt, hadde vi latt de voksne jobbe og tatt alle pengene deres. Fantastisk genialt....

Se bare på Tdf og dopinggutta som stiller opp år etter år med massive mengder stoffer i kroppen. Ikke mange av dem som sannsynligvis er rene, men likevel lar deg seg utsette for disse stoffene med de langsiktige konsekvenser det måtte medføre. Gamle Øst-Tyskland benyttet jo systmatiske metoder for å dope sine utøver for noen skarve gullmedaljer.

Rekken av risiko er uendelig og noe handler om det moralske, noe handler om uhell og noe er kalkulert. Nordsjødykkerne - kalkulert. Tsunamien - uhell. Skattesnyteri - moralsk. Tyveri - moralsk. Fjellklatring og basehopping - kalkulert.

Tar gjerne imot innspill og kommentarer på denne bloggen om risiko, om noen har noen historier - publiser dem gjerne på bloggen min - som anonym... :-)