Drev med litt opprydding på gmailen i går og kom over mine reisebrev fra 2009. Morsom lesing og jeg vil bruke et par artikler til å la dere få en innblikk fra turen og min opplevelse.
1,5 år går fort og det er mange detaljer man glemmer, men når man leser dette på nytt blir det som om man gjorde reisen i går.
Dag 1 - mandag 30. mars 2009
Dagen startet med en kraftig forkjølelse - ikke den beste oppladningen med tanke på at jeg skal reise med fly åtte ti timer tirsdag, med bytte i Amsterdam.
Denne dagen går med til reise fra Sandvika til Grimstad og overnatting hos Brodern. Busselskap ”Konkurrenten” ble benyttet. En vei kr. 330 med ferske aviser og kaffe underveis. Hjemmesmurt matpakke var fortreffelig, da jeg likevel ikke kjente smaken pga forkjølelsen. Framme hos Brodern kl. 17.35. Middag litt over 18 - meny: hakkede kyllingbiter, løk, paprika, bacon blandet, tilbehør pasta og en kjempegod saus - karbonara som gjorde dette til et luksusmåltid i forhold til min tidligere omtalte matpakke.
Plan for kvelden - pakke om (må halvere innholdet i kofferten og kutte en bag – kjøper det jeg evt mangler), legge seg tidlig, stå opp kl. 03.15 for en kjapp dusj og reise til Kjevik flyplass med avgang kl. 06 et eller annet. Det virker som alle gleder seg og er klare for tur - Brodern, Stine, Caroline og Tor.
Dag 2 - tirsdag 31. mars 2009
Vi starter grytidlig og reiser fra Petter kl. 03.17. Ikke mange på veien, kun noen lastebiler og de som skal til Kjevik. Vi sjekker inn baggasjen, Tor setter reisesprøyte. En ny opplevelse siden jeg aldri har satt et "skudd" selv. Det er enklere enn man tror (det skal sies at jeg ikke skulle treffe noen årer - den ble satt i den lett korpulente maveregioene), bare sette spissen inn i kjøttet og trykke på utløserknappen. Litt lett sviing når væsken kommer inn i kroppen, var vel det jeg kjente mest.
Flyet letter presis kl. 06.40 og vi ankommer Amsterdam etter 1 time og 10 minutter. Vi slenger litt rundt og går etter hvert til gate E5. Det som nå skjer er selsomt. Ombordstigningen tar vel en drøy time. Amerikanerne er ekstremt opptatt av kontroll etter 911. Alle må gjennom en rutinekontroll med spørsmål om årsak til turen og oppholdet. Vi svarer etter beste evne og slipper gjennom denne første kontrollen. Ny venting i 20 minutter før vi kan begynne ombordstigning på flyet. En diger maskin med plass til 300 mennesker - men liten sammenliknet med noen andre vi så. Det er egentlig rart at disse store maskinene kan bryte de fysiske lovene og lette for å holde seg i luften.
Vi letter og er på vei ca kl. 10.30 med landing ca 18.30 norsk tid og 12.30 amerikansk tid. God service og oppfølging underveis - et par tre mindre måltider, en pastamiddag og nok drikke (vann/cola). Vi må også fylle ut noen nye innreiseskjemaer - og her kommer vår første tabbe - vi fyller ut et skjema som er blått/hvitt og dropper det grønne visa skjemaet - siden vi har søkt om dette på nettet via visumfritakavtalen mellom Norge og USA.
Flyet lander presis og vi tusler ut av flyet etter ca ti minutter. Ny lang kø hvor vi skal gjennom den siste sjekken - vi tenker dette tar en times tid. Her starter "marerittet". Vi oppdager underveis at vi må fylle ut det grønnne visumskjemaet og forsøker å finne ut hvorfor - det er jo de samme spørsmålene som vi har besvart per internett. Men ingen av de vi snakker med "gidder" eller kommer med noe fornuftig svar. I det hele er de egentlig litt avvisende. Det ender med at Petter og jentene passser bagasjen, mens jeg går ut av sikkerhetssperringene for å finne det (j...) grønne skjemaet. Det finner jeg på Fransk og da er vi like langt.
Tilbake til køen igjen - den går som på alle flyplasser i slynger - og vi må gå en runde før vi igjen treffer vaktene. Denne gang er vi heldigere og finner en som har ett engelsk skjema igjen til oss. I tillegg får vi ett fra to norske jenter. Dermed inn i køen og med kun 15 meter før vi skal til ny kontroll skriver Petter og jeg som gale for å bli ferdig (køen går 10 meter i min nå). Vi bruker to engelske og to franske og rekker akkurat å bli ferdig når vi skal til siste sjekkpunkt. Vi får noen foran oss som vi synes bruker ulidelig lang tid i køen - køen til høyre går jo mye fortere - men endelig blir det vår tur. Vi tusler frem og leverer dokumentene slik vi tror, men neida her skulle hver enkelt ark ligge inne i passet - vi stokker om og levere på nytt. Kontrolløren sjekker vår papirer - er litt småsur etter min mening (noe jeg kan skjønne når du skal foreta den samme kontrollen i time etter time hver j.. dag året rundt). Ok - vi mangler fortsatt noen opplysninger - to felter er ikke fylt ut - ny strafferunde - fyller ut og er tilbake i køen. Ny sjekk og endelig etter div fingeravtrykk og foto slipper vi gjennom til USA. Vi var egentlig ikke bekymret - det tok bare j... lang tid. Vi har nå brukt 1 time og 40 minutter siden flyet landet.
Men hvor pokker er bagasjen tenker vi....Den er vel på plass? Det er den og her har man tydeligvis erfaring med at mange bruker lenger tid en bagasjen på å komme frem til båndet. Noen "bærere" har lempet bagasjen av båndet og satt den rundt omkring. Det er bare å begynne letingen - ingen problem og etter et par minutter er vi klare til kontrollpunktet bagasjesjekk. Her leveres siste utfylte lapp og vi slipper gjennom og ut i "det fri"...
Petter strener av gårde og møter en fyr som lurer på om vi skal ha transport/taxi inn til byen. Etter all ventingen er det jo en kjempefordel å få transporten så raskt og enkel - jeg er litt mer skeptisk og tenker at dette har jeg vært med på før (egypt og et par andre steder - mange er alltid villige til å hjelpe). Han mangler uniform, vi går feil vei mao ikke til Taxiområdet. Jeg ber Petter sjekke og han får et kort tilbake som viser at fyren driver i limousinbransjen. Problemet er bare at fyren er så behjelpelig at han allerede triller avgårde med en av våre kofferter i ganske så stor fart og vi følger på som en hvilken som helst saueflokk. Bagasjen er det jo dumt å miste nå....
Vi kommer ut på parkeringsplassen og der står det en diger amerikaner (rakk ikke se bilmerket) - sjuseter. Vi lemper inn baggasjen, får oppgitt prisen og skal få kvittering. Fyren kjører rimelig hardt, er pratsom og vennlig. Vi føler oss trygge på alle mulige måter, men har en mistanke om at vi likevel er blitt lurt.... Vi er framme ca 15.30 på Ramada plaza New Yorker hotell og sjekker smertefritt inn.
Hotellet har i dag ca 1000 rom, et gammelt ærverdig hotell som var USAs sitt største hotell i en årrekke. På sitt største hadde det 2.500 rom. Hotellet åpnet 2. januar 1930 og har hatt en rekke prominente gjester og band. På 50 og 60 tallet gikk ikke hotellet like godt med den konsekvensen at det ble stengt i 1972. 1. juni 1994 gjenåpnet de hotellt med 178 rom og har i dag en kapasitet på 1.000 rom. Vårt rom ser greit ut med to doble senger - Tor og niese Stine må dele seng. Det er greit sier Stine. Vi kjenner alle nå at vi begynne å bli trøtte og det er fristende å legge seg, men vi må ut, se, spise og holde oss våkne. Caroline har vært veldig flink og holder ut uten en eneste klage!
Vi tusler en tur på 8th og 7th avenue og det er som alle sier - America is big! Husene er bare høye og man blir veldig veldig liten når man titter opp. Likevel det er noe litt slitt over det hele og man får litt inntrykk av at det ikke har skjedd så mye de siste 30 årene. Oslo ser på mange måter bedre ut - selv om det også her er mye å rette på. Vi finner en restaurant og spiser vårt første ordentlige måltid i NY.
De andre går tilbake til hotellet - klokken er nå ca 18 amerikansk tid - og jeg rusler meg en tur for å ikke bli for trøtt. Målet er Empire state building - det tar meg ca 45 minutter å komme frem - ikke fordi det er langt, men fordi det er mange inntrykk og mye å se. En "vill" politikvinne på 160 cm, syltynn og liten, står midt i gaten ”Broadway” og dirigere biler som kjører i en vannvittig hastighet. At det går bra et et under. Det er nærmest et show å se på denne scenen og det vet hun selv og show det får vi som blir stående å se på. Samtidig kommer en og to brannbiler på utrykning - og det er en j... kø. Men det funker her også bilene viker til side og midterste fil som er merket utrykning for brannbiler – åpner seg som en atuostrada.
Så plutselig er jeg der en j.. høy bygning mildt sagt og du må egentlig oppleve det for å skjønne det (Litt prosa: Empire State Building er en skyskraper som ligger langs Fifth Avenue, mellom 33. og 34. gate på Manhattan, New York. Bygningen har 102 etasjer og er 381 meter høy (443 meter, inkludert antennen). Bygningen stod ferdig i 1931, og hadde den gang en prislapp på 45 millioner dollar.
Bygningen var den første bygning på over 100 etasjer. Den har 6 500 vinduer og 73 heiser. Den var rangert som verdens høyeste bygning gjennom 39 år, frem til det første av to tårn i World Trade Center (417 meter, eller 521 meter med antennen) lenger sør på Manhattan stod ferdig i 1972. Skyskraperen er oppført i karakteristisk Art Deco-stil, og låner sitt navn fra kallenavnet til staten New York: The Empire State. Byggeprosessen ble blant annet dokumentert av fotografen Lewis Hine.)
Etter å ha beundret "huset" snur jeg og går tilbake på hotellet. De andre er i ferd med å køye og jeg kjenner at jeg er sigen. Klokken er 19.15 amerikans tid og litt over 01.00 hjemme. Jeg holder ut en time til, men da må jeg gi meg - 23 timer i strekk – er en stund siden sist.
Med en kort natt, tross en lengre time, pga neseblod og div andre ting var det bare å komme seg opp i otta og starte dagen. Skulle tro at sukkeret ikke var brukt opp likevel når jeg så tempoet i dag.... På 1, 2, 3 var liksom stua full av duplo og inngjerdinger. Her skulle dyra beite og gården stelles. Jeg fikk en stusselig plass i hjørnet av sofaen (noen kaller det å bli forvist) og der ble jeg da sittende med jobb PCen i 4 timer og risikovurdere både det ene og det andre.
Nå er det bare å vente på alle de godtesjuke Halloween barna som enda en gang skal proppe seg fulle av sukker...de elsker det jo - merkelig i grunnnen.... Okei for å være litt saklig - utrolig mange morsomme og flotte antrekk, ungene er høflige og greie, takker pent og når man hører "å dere hadde mye fint godteri" og de bytter tre fire ganger før de bestemmer seg, ja da er liksom kvelden reddet. 
