ROS og xx-mysteriet

Ikke hver dag man får ros, ikke lett å gi ros, ikke lett å få/ta ros. Det var ganske kult i dag når jeg satt i møte med en av kollegaene mine og fikk følgende tilbakemelding:

”Tor jeg liker bloggen din og følger (leser) den hver dag. Du skriver så bra”.

Så klart jeg likte å høre det, men man går jo i "forsvar" med en gang og sier eks; ”så hyggelig, men den er ikke alltid så bra – ikke hver dag i hvert fall…”

Men jeg må jo innrømme at det å få ros er hyggelig – når det er fortjent – ikke for mye, ikke for lite, men riktig og akkurat passe.

Unger er mye flinkere til å gi og ta ros enn det vi voksne er. For et par dager siden sa minsten:

”Pappa, se her (hun startet på skolen i høst og har oppdaget bokstavenes hemmelige verden og betydning)”

Hun gikk bort til bladkurven, trakk frem to blader som jeg vanligvis leser/blar i, og som jeg aldri i verden trodde hun ville ha interesse av.

 

”M- o – t? – o – r , stavet hun seg frem - hva er den lille i midten pappa?”
”Det er en t”.
”Nei, den ser ikke sånn ut, den er en strek med en strek over – sånn (tegner i luften) T.”
”Men det er en t, helt sant”.
”Nei, det er det ikke”.
”Hmm, det står uansett motor jenta mi”.
”Ja det gjør det pappa, nå ser jeg det”

Neste blad:
”O-B-O-S-B-L-A-D-E-T står det pappa”.

”Utrolig bra lille venn, hva du kan og har lært helt på egenhånd” (man blir jo ufattelig stolt – tror alle kjenner på det…)

”Ja ikke sant jeg er flink. Jeg øver vet du :-)”

Og så enkelt kan man liksom svare på rosen når den kommer og er fortjent. Ta den imot med et smil :-)



XX-Mysteriet

Enkelte ganger blir man tilfeldigvis involvert i oppgaver som tilsynelatende ser enkle ut, men når man først starter å grave i dem er det helt umulig å finne bunnen. Det litt som å skrelle løken, det er jo bare lag på lag uten en kjerne. Eller en elv der alt bare renner j... fort og man ikke tar seg tid til å studere bunnen...

I dag var en av disse typiske sakene. Etter å ha snakket med ca ti personer oppdager jeg bare at alle vet litt, men ingen vet alt i ft min problemstilling. Hva gjør man da?

Ved omorganiseringer eller endringer flyttes det rundt på oppgaver og mennesker og de oppgavene som ingen plukker med seg eller tar opp forsvinner oft på mystisk vis, helt til noen trenger tjenesten og etterspør den.

Fakta da er at ingen lenger vet eller kan huske helt hvem som skulle gjøre hva eller hvem som har fått hvilket ansvar. ”Nei det vet jeg sannelig ikke er standardsvaret”….morsomt, men utfra et orginisatorisk perspektiv ganske interessant.

Når vi flytter på oss ligger det kanskje i sakens natur at vi flytter ut fra det gamle (som da blir en type søppelkasse) inn i det nye og skaper oss oppgaver som passer fremtidens organisasjon.

Dette fungerer jo en viss tid, men når noen trenger noe fra det ”gamle” stopper det gjerne opp….Det gjorde det definitivt for min del i dag!
Ok, hva gjør man når man ikke finner svaret, blir litt som stigespillet eller andre spill, rykk tilbake til start og begynn på nytt. Resultat; en bokstavelig talt liten oppgave ble bare veldig stor :-( eller jeg kan jo snu det og si godt vi fant det ut nå og tok tak i det :-), for det er nok av de jeg snakket med som var mer enn gjennomsnitlig interresert i at dette skulle fikses.

Status er at toget er er satt på sporet igjen, men alt annet mangler...