Man kan lure på hvorfor de gidder, hva er drivkraften og hvordan får man de "dårligste" til å gjøre det samme. De havner jo nederst likevel.
Enda merkeligere er det derfor at sånne som meg driver med selvpining. I går var jeg på timen til disco Jon (han som har proklamert at han ikke er noen discodanser, bare syklist). I går var opplegget helt jævlig, på alle måter. Han åpnet med å si at vi alle kom til å hate han etterpå. 7 drag av ca 4 min intervall, maks. Hvert minutt økte vi belasntingen i 30 sek med samme hastighet. Du "dør" litt for hvert drag da og lurer på hva faen du driver med og hvorfor du orker å utsette deg for det.
Min teknikk er å ikke tenke så mye. Jeg hører på beskjedene som gis: "gjør klar, legg på belastning, ikke se ned, osv". Det eneste jeg gjør er å sjekke pulsen og trå det jeg orker på hvert drag. Salen er stappfull, men du legger ikke merke til de andre. Selv om noen hadde sendt inn de fineste modellene i verden hadde de ikke hatt "sjans" akkurat da.
Det er noe med evnen til å plage seg selv. Jeg tror det er det som er kikket. Orker jeg å hente ut litt mer, forsøk å se om du klarer å trå litt tyngre, litt hardere, holde samme belastning siste minutt som første minutt osv. Når du kjenner at du orker det og klarer å drive deg videre da kommer den gode følelsen. Du kjenner deg sterk og "uovervinnelig" - i mitt hode vel og merke - helt til det motsatt er bevist.
Det er liten tvil om at jeg har lyst på en hviledag i dag, men det er litt feigt. Tenker at det er mest fornuftig å trene rolig (feigt å innrømme det, men kroppen klarer vel ikke to harde økter to dager på rad) og planen er derfor å komme i gang med løping. Med lett snødryss og litt glatte veier passer det perfekt å starte løpesesongen 2011 :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar